Torsdag 6. oktober - Dagen da verden raste, hjerta knuste og tårene rant?

Denne gang har jeg overlatt pennen til min datter, Ine. Hun forteller sin sterke historie om hvordan hun opplevde det når jeg fikk kreft.

 

Jeg visste at pappa var på sykehuset, at han ikke hadde vært helt i form de siste ukene. Mamma var med han, og jeg fikk hele tiden meldinger om at de fortsatt satt og ventet. Mye venting hele dagen. Rett etter klokken 16 på ettermiddagen, ringer mamma. Jeg hører på stemmen hennes at hun har grått og får en klump i magen med en gang, skjønner at det er noe. Hun vil gjerne at jeg kommer ned en tur. Magen vrenger seg. Vi kjører Emil, eldstegutten, på fotballtrening og så slipper Yavuz meg og Ada av hjemme i Kjellsvikvegen. Esma og pappen gjør noen ærend i mellomtiden.

 Jeg går inn i gangen og blir møtt av mamma og pappa, begge prøver å smile så godt de kan. Jeg vil gjerne slenge meg rundt halsen på pappa med en gang, men lar være. Vet ikke helt hva som venter meg, så jeg går stille og rolig inn i stua.  Er glad Ada er med, hun får oss alle til å smile og snakke om ingenting, mens vi venter på Jone. Det er nesten som at jeg ønsker at Jone ikke skal komme, for da kan vi bare fortsette å snakke om alt og ingenting som om alt er normalt. Etter noe som virker som en evighet, kommer Jone og Kasper.

Jeg og Jone sitter med hvert vårt barn på fanget, og over oss i den andre sofaen sitter den tøffe, sterke pappaen min og mamma. Pappa trekker pusten og mamma tar hånden hans. Da skjønner jeg enda bedre at dette er alvorlig. «Vi har bestemt oss for å være helt ærlige med dere..» begynner pappa, og samtidig begynner leppa å dirre og tårene kommer. Jeg ser at den tøffe pappaen min strever og begynner selv å gråte. Så kommer ordene, de ordene jeg helst ikke vil høre. Pappa har fått kreft. KREFT. Bare ordet skremmer meg. Han forteller hva han har vært gjennom på sykehuset de to siste dagene, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke får med meg så mye av det. Jeg legger Ada fra meg og hopper bort i armkroken til pappaen min, det er der jeg helst vil være nå. Føler meg plutselig som den lille jenta hans igjen. Vi klemmer, og så fortsetter han å snakke. Forteller at prognosene ikke er gode for denne typen kreft som han har fått. Vi gråter alle sammen og holder rundt hverandre.

Jeg føler at alt raser. Pappa som lever av å trene, spiser sunt og elsker livet, skal ikke få kreft. Kreft er noe andre får. Ikke pappa. Men ganske kjapt, mens vi sitter og tar inn over oss den ufattelig triste beskjeden, kjenner jeg at fighteren i meg våkner. Vi skal jo ikke gi opp selv om prognosene ikke er gode. Pappa skal leve evig, for det er jo det pappaer gjør. Det er i alle fall det jeg ønsker. Pappa lover at han aldri skal gi opp, han skal kjempe, og vi skal kjempe sammen med han. For meg er det ikke noe annet alternativ. Vi skal VINNE over kreften, og pappa skal bli frisk.

Dagene etterpå er tunge. Jeg tenker mye. Tenker på pappa, på mamma, på barna mine og på Jone. Føler egentlig at livet er urettferdig og ikke minst tøft. Jeg er ufattelig redd og faktisk litt sint. Sint på livet, sint for at dette skjer med oss. Jeg gråter mye, men helst når jeg er alene. Heldigvis har jeg barna rundt meg nesten hele tiden og er veldig glad for at Ada er avhengig av meg. Kveldene er mørke og triste, men med en bekymringsløs baby på fanget som smiler og koser, klarer jeg å komme meg gjennom dem uten å tenke så alt for mange av de røde tankene som pappa snakker om. Det er de grønne tankene vi skal tenke, og pappa SKAL bli frisk.

Ukene etter beskjeden er også tøffe. Mye venting, mange spørsmål, prøver og bilder, men ingen svar.  Ingen fremgang, ingen påbegynt behandling. Jeg som trodde ting ville gå kjapt, at han ville være i gang med behandling etter en uke eller to. Vi har allerede hatt både oppturer og nedturer. Vi har to ganger fått beskjed at det ikke er spredning til leveren, HURRA! Men begge gangene blir gleden raskt tatt i fra oss. Legene er ikke fornøyde, og vi venter enda. Venting er vanskelig, veldig vanskelig. Men vi gir ikke opp. Dette skal vi klare, både med og uten spredning. Pappa har dager der han ikke er i form og dager der han er i fin form. Det er lett å se, og veldig vanskelig. Jeg føler meg hjelpeløs, vil så gjerne gjøre noe, aller helst skulle jeg ønske jeg kunne gjøre han frisk. Men det kan jeg ikke, nå må jeg stole på legene, og det gjør jeg! Det eneste jeg kan gjøre er å være tilstede, være jenta hans, vise fightervilje og være positiv. De grønne tankene strømmer fritt hos meg for tiden, pappa SKAL bli frisk. Vi skal kjempe, kjempe og kjempe, sammen, hver for oss og sammen med andre.

Jeg husker i 50 årsdagen til pappa, da danset vi, far og datter sammen. Det gleder jeg meg til å gjøre når pappa blir 60, 70, 80 og 90 år også.

Glad i deg pappa. Du er min superhelt, og sammen skal vi VINNE!

23 kommentarer

Tor-André Skogland

09.11.2016 kl.00:37

Gerd Kallevig Knutsen

09.11.2016 kl.01:25

Jeg har fulgt Jens E. siden jej ble klar over situasjonen hans, kreften. Tenker på dere alle. Kan regne med meg 200%. Dette er en STOR påkjenning for dere alle. Har prøvd altfor mye selv, er med videre! Grønne tanker blir nevnt, ja. De er viktige. Jeg går hånd i hånd med dere alle. Gud velsigne dere alle rikelig! Vi TRENGER hverandre, vi må ta vare på hverandre. Det er sent nå, god natt. Snakker med dere senere. Stor klem fra Gerd.❤😀⚘

Jens Egil Vikanes

09.11.2016 kl.09:25

Takk for det, Gerd

Irene

09.11.2016 kl.09:35

Ine ❤️ Du beskriver så godt situasjonen. Fikk meg til å tenke på da jeg og mamma satt med hver vår baby på på fanget og fikk samme beskjeden da morfar ble syk. Forskjellen er at denne gangen ender det bra 👍🏻 Vi heier og støtter det vi kan. Klem fra tante 😘

Jens Egil Vikanes

09.11.2016 kl.10:08

Det har heldigvis skjedd mye positivt innen kreftforskning de siste årene, og det er forhåpentligvis det som skal hjelpe meg....

Ida

09.11.2016 kl.09:50

Hei❤️

Jeg har lest pappen din sin blogg fra den dagen han startet! Er tøft å lese men utrolig stolt over den sterke og tapre pappen din❤️

Masse gode tanker til dere fra ei som har opplevd akkurat det samme❤️❤️❤️❤️

Jens Egil Vikanes

09.11.2016 kl.10:08

Takk for det, Ida:

Heidi

09.11.2016 kl.11:01

Ine 💗 Tenker på dere hver dag! Sier det samme som mamma skriver ovenfor: dette ender bra! Skal heie dere fram helt til målstreken!!!

Jens Egil Vikanes

09.11.2016 kl.11:04

Takk, Heidi

Mona

09.11.2016 kl.15:35

Heier på deg og dine Jens Egil- dere er et superteam av fightere👊🏼 💙

Jens Egil Vikanes

09.11.2016 kl.16:12

Takk for det, Mona

Svein Apeland

09.11.2016 kl.15:40

Tøffinger i en vanskelig tid

Følger med dere hver dag og heier masse på dere på dere. Utrolig tøft gjort av dere alle å dele tanker i en tid som krever mye.

Flotte ord av en flott datter, Jens Egil!

Stå på videre, alle sammen!❤️🌹🌹

Jens Egil Vikanes

09.11.2016 kl.16:12

Takk for det, Svein

anne grete

09.11.2016 kl.17:12

Stå på❤Du må ha god bedring.

Jens Egil Vikanes

09.11.2016 kl.17:26

Takk for det, Anne Grete

Tove

09.11.2016 kl.17:53

❤️ Håper, ønsker og tror!!!❤️

Jens Egil Vikanes

09.11.2016 kl.19:02

Takk for det, Tove

Sølvi

09.11.2016 kl.19:12

Tårene triller her også og jeg vet hva det er å ha syke foreldre. Vær glad at dere har så fint samhold og nærhet i familien. Stå på dette MÅ dere vinne.

Jens Egil Vikanes

09.11.2016 kl.21:28

Takk for det, Sølvi

Gunnar

10.11.2016 kl.00:06

Jens Egil, og fam, takk for at dere blogger åpent om dette. Haugalandet trenger dere. Jeg elsker å se Haugar-helten drive videre med sitt engasjement som trener, og jeg blir veldig trist når jeg treffer Jens Egil på Haukeland, surrende rundt i samme ærend som meg, med alle disse undersøkelser. Jeg håper helsevesenet tar godt vare på deg, og at dere i familien evner å nyte.

Kreftdiagnosen er tøff, og treffer så mange av oss, med hard hånd.

Jeg savner Haugesund, og fotballen, og Smedasundet, og Gymnasbanene, jeg ser nok ikke mer dette igjen, men jeg savner det

Jens Egil Vikanes

10.11.2016 kl.09:23

Takk for fine ord, Gunnar.
Jeg skjønner at du også har kreft, og at du kanskje ikke får sett igjen mye av det du liker så godt....Haugesund, fotballen, Smedasundet, Gymnasbanene.... Dette er vondt å høre.
Jeg ønsker deg alt godt og håper det går bra meg deg. ??

Britt Marie A Westman

10.11.2016 kl.09:46

Tårene triller når jeg leser dette. Det er så ufattelig vondt og vanskelig,men håper du snart får begynt på en behandling som kan bremse kreften,og hjelpe kroppen til å heale seg frisk igjen!!

Ønsker dere alt godt!! Kos dere sammen hver dag,positivitet og glede kan også gjøre underverker for kropp og sjel!! Masse lykke til!!

Hilsen Britt Marie.

Jens Egil Vikanes

12.11.2016 kl.11:17

Takk for det, Britt Marie

Skriv en ny kommentar

Jens Egil Vikanes

Jens Egil Vikanes

58, Karmøy

Kategorier

Arkiv

hits